Sarandavår 2024 - 1

Hallo igjen folkens, her kommer en ny oppdatering fra "Onkel Reisende Mac". (Fraglene, for de som ikke husker alt.) En oppdatering som, som vanlig, kommer til å handle om opplevelser og mat, og kanskje ispedd noen bilder her og der.

Savnet etter en ny dose Saranda hadde revet og slitt i oss en god stund allerede, og i Norge var det lite oppmuntrende å hente på denne tiden; der var det stort sett regn og snø, sludd og tåke. Da var det ikke annet å gjøre enn å pakke koffertene, og starte et søk på nettet etter flybilletter til overkommelig pris. Hvilket jo pleier å ikke være en helt umulig oppgave på denne tiden av året. Flyprisene stiger som kjent med temperaturen rundt Middelhavet.

Vi hadde bestemt oss for at denne gangen ville vi reise om Korfu, rett og slett for å få en forandring. Og forandring fryder jo som kjent, så dette så vi frem til med håp og glede. Og selv om en grytidlig avgang fra Kjevik ikke står øverst på ønskelista vår, så var dette det beste alternativet som kunne få oss helt til Korfu på dagen. Og med mye ventetid både i Amsterdam og Athen hadde vi en god buffer for eventuelle forsinkelser. Noe som viste seg å være bra, flyet fra Amsterdam til Athen var et par timer forsinket på grunn av sen innkomst fra Dublin. At vi fikk ekstra tid i Amsterdam var jo kjedelig, men vi fikk tiden til å gå med noen lange spaserturer i "terminal D", og litt god mat og drikke på et dertil egnet sted. At hovedterminalen er under ombygging og restauranttilbudene der var sterkt begrenset la ingen demper på humøret, der var da nok av andre plasser som hadde det nødvendige. Vi oppdaget også noen nye plasser på vår vei. Og så ble det jo desto mindre venting i Athen, da.

Dagen før avreise fikk vi mail fra Hotels.com om at dessverre kunne ikke Atlantis Hotel, som vi ofte bruker, og som vi hadde booket og fått bekreftet rom på, ta i mot oss likevel. Men det hadde Atlantis ordnet opp i selv ved å booke oss inn på City Marina, et hotell som ligger nede ved sjøen like ved gamlebyen, et stykke lenger vekk fra fergeterminalen enn Atlantis. Samme pris, og med frokost, fikk vi beskjed om. Og stor beklagelse. Så flott, tenkte vi, Marina ser jo kjempeflott ut på nettsiden deres, dette blir nok bra.

Det første vi oppdaget da vi kom til Korfu var at drosjeprisene var tilbake til normalt nivå, det var ikke turistnivå på denne tiden av året. Kanskje det også hjelp at vi fikk flettet inn i samtalen med drosjesjåføren at vi hadde vært på Korfu mange ganger før, og var godt kjent der. Uansett, turen fra flyplassen kom på € 15, tidligere har vi vært helt oppe i € 23 fra flyplassen til Atlantis. Og turen fra hotellet til terminalen neste dag kom på bare € 13, der vi før har betalt € 20. Og dette var inklusive stopp for å kjøpe billetter.

Drosjen tok oss greit til Hotel City Marina, og en bred marmortrapp tok oss inn i resepsjonen. Der satt en hyggelig mann som hadde kontrollen med det meste. Han sjekket oss inn, og spurte om når vi ville ha frokost. De hadde nemlig ikke fungerende frokostsal på hotellet, forklarte han, så frokosten blir servert på rommet på det ønskede tidspunkt. Når som helst. Greit, tenkte vi, praktisk for de som reiser grytidlig og må ha mat først. Så vi fikk bestilt kaffe type svart, og frokost, til klokken 07. Så lurte vi på om det var mulig å få kjøpt en brus eller lignende i baren som vi så litt bortenfor, men dessverre, baren fungerte heller ikke. Om de hadde vann på flaske, da? Joda, det kom en 1,5 liters flaske på disken, den kunne vi få kjøpe. € 2 er kanskje ikke noen upris? Vi var glad til. Og så lurte vi på om det var en restaurant i nærheten, så vi kunne få oss noe middag. Jo da, bare rett til venstre og 50 meter nedover, det skulle det ligge en bra plass. Supert, sa vi, og begynte å bevege oss mot rom 301.

Heisen sto klar, og fungerte som den skulle, når den bare først hadde fått tenkt seg om en stund. Og den skranglet oss opp til rett etasje. Neste etappe viste seg å bli hakket verre, hotellkorridoren hadde noe som jeg tror må ha vært 10 watts lyspærer plassert med 10 meters mellomrom. Og det var det når det gjalt belysning. Dette medførte jo at det ikke på noen måte var mulig å se nummeret som sto på et plastskilt midt på døra, her måtte vi faktisk opp med mobiltelefonen og bruke lyset på den for å finne rommet vårt. Stor takk til han som kom på å plassere lykt på telefonen! Det gjorde forskjellen og reddet kvelden for oss i alle fall. Hvis ikke hadde vi vel gått der og lett fremdeles!

Rommet var helt greit, og madrassen brukbar. Badet var også passelig stort og velutstyrt. Det var godt med kontakter på rommet; at en av sengelampene hadde et støpsel som ikke passet i kontakten var sikkert ikke unormalt. Det var også et stort fint skrivebord på rommet, bare så dumt at det ikke var noen stoler der. Rommet hadde A/C som fungerte bra, det samme gjorde wi-fi. Og koselig utsikt fra vinduet ned i en liten bakgate og ditto bakgård.

Nå var det bare å kaste seg i kallosjene igjen, ut å få seg noe å bite i. Klokka var etter hvert blitt mye, over 9, og vi hadde vært oppe fra klokka 03:30. Veien til restauranten var som beskrevet; til venste og snaut 50 meter fra hotellet, der lå det ikke bare én, men to koselige små lokale restauranter. Og vi tenkte at vi tar den første, det er sikkert også den beste. Og her ble vi ikke skuffet, tvert imot. Nydelig mat, hyggelig betjening, god vin. Alt var fra øverste hylle. Og prisen var det heller ikke noe å si på. Navnet var Salto og dit går vi gjerne tilbake.

På vei tilbake til hotellet tok vi en omveg; vi gikk litt videre forbi neste restaurant, deretter til høyre og så fulgte vi bare lyden av feststemte og glade mennesker. Vi gikk forbi sikkert 20-30 koselige små tratamentos, tavernaer, bistroer og barer. Og traff masse feststemte og glade mennesker som satt inne og ute i gata med sin ouzo og sin sofrito og stifado. Kan det tenkes noe mer idyllisk enn middelhavets lyder, dufter og smaker. Det trumfer det meste hos oss i alle fall.

Vi kom oss etter hvert helberget tilbake på herberget, fant rommet igjen, og sovnet momentant. Eller rettere besvimte. Før midnattsklokkene hadde startet med sitt første lille klemt var vi på plass i drømmeland. Men, som normalt våknet vi i god tid før frokosten kom på døra kl. 07. Presis. Og da fikk vi en ny liten utfordring; skrivebordet som var utpekt som eneste mulige frokostbord var høyt, sengene som var eneste mulige sitteplasser var lave. Men løsningsorientert som vi er, taklet vi også dette uten å grine. Og vi fikk i oss både gresk youghurt og hermetiske fersken. 

En oppsummering når det gjelder hotellet? Noen plusser, og noen minuser. Pluss for kort vei til masse gode restauranter, hyggelig betjening, sentralt til gamlebyen, stille og rolig om natta. Godt med kontakter og greit bad som var slitent. Bra A/C og Wi-Fi. Minuser for frokosten, det var ingen stoler eller drikkeglass på rommet, papp og trebestikk til frokosten, hotellet var generelt slitt og slitent men var dog brukbart rent. Så inntil vi finner noe bedre kommer vi nok til å holde oss til Atlantis, og så heller spasere bort i dette området for å spise.

Ny dag, nye muligheter. Vi hadde vært smarte nok til å bestille taxi av "frokostmannen", og klokken 8 presis sto vi i resepsjonen. Taxi var på plass, € 3 i turistskatt var betalt til hotellet, og vi kunne dra til billettkontoret. Det ligger forøvrig på nesten samme plass som det alltid har "lugget", og er nyoppusset og striglet, og de tar alle typer kredittkort, untatt American Express. Det er bare trøbbel og høye gebyrer med AmEx, kunne de fortelle. Men det var greit nok for oss og Visa-kortet vårt. Og så bar det videre til terminalen og båten.

Også her merket vi en endring i forhold til tidligere; de åpnet dørene til utenlandsterminalen tidligere, det var kortere ventetid og folk var generelt hyggeligere. Det er kanskje slik at når ferien er der i fullt firsprang, temperaturen ute og inne er skyhøy, og alt koker; da er det nok ikke alltid like lett å smile. Og veldig koselig med terminal-katt som hoppet uoppforderet opp på fanget og malte like ivrig som en polsk håndtverker. Hyggelig var det jo også at de holder på å skifte ut stolene på hydrofyken, de nye var så nye at de fremdeles var kledd i plasten de kom i. Så dette lover godt.

Så var det landkjenning i Albania, vi siger gjennom tollen og går videre i ruslefart hjemover. Som vanlig brukes det dobbelt så lang tid som nødvendig, det skal stoppes og prates og klemmes for hver 100-meter. Og vi elsker det. Folk er oppriktig glad for å se oss igjen, kanskje som et tegn på at den gode tid nærmer seg, tiden der de skal høste årets grøde. Men det kommer jeg nok tilbake til senere. Godt var det i alle fall å komme hjem, å fjerne gardiner og sette ut terrassestoler og bord, kjenne på lyder og lukter og vite et nå er vi her, i vårt andre hjem.