Så var vi plutselig tilbake. Og selv om det kanskje er litt varmere enn det pleier å være når vi besøker Saranda så er det slett ikke hetebølge eller u-utholdelig her. Ikke enda i alle fall. Men vi vet hva vi kan ha i vente. Temperaturen ser ut til å øke for hver dag som går. Men godt å være tilbake igjen, det er en absolutt sannhet.
"Det finnes ingen fremmede, bare venner vi ikke kjenner." Dette er kloke ord fra en mindre kjent kjendis som het Samuel Pepys, han var en britisk dagbokskriver som levde på 1600-tallet. Og når tilfeldighetene og skjebnen vil det slik, så treffer man nye venner man ikke kjenner, men som man blir kjent med. Slik ble det også denne gangen, plutselig har vi fått venner i Froland. De var på kort besøk i Saranda, men hvem vet når vi treffes igjen? Kanskje det ble tent en gnist og en lyst til å utforske området mer? Superhyggelig var det i alle fall.
(Gjengitt uten tillatelse)
Dagene her går med til "det vanlige"; først må det pakkes ut og ryddes på plass, det går liksom et døgns tid på å tømme kofferter og senke skuldre. Og finne ut av hva man må handle og hva som må vaskes og hvor var det vi la det? Å bytte godstol er heller ikke gjort i en håndvending, men nå har vi heldigvis fått nesten like stoler både her og der, så der tar vi inn litt. Men TV'en har vi enda ikke startet opp, den har lav prioritet nå om sommeren.
Om det ikke har blitt gjort så mye enda, så har vi i alle fall fått oss noen små rusleturer i gatene, til tross for til dels høy lufttemperarur. Men det må jo spises og det må jo handles. Og så er det jo gøy å treffe kjente og kjære som stopper opp og skal prate og klemme og hilse, og alle er like blide og hyggelige. Det "å komme hjem" har en egen betydning her, noe vi aldri føler på samme måte i Norge.
På kaia, rett utenfor stuevinduet vårt, er det et yrende liv om dagen. Båter kommer og drar, passasjerer på hurtigbåtene like så. Tankbilene ruller forbi i en endeløs rekke, den ene miliardæren etter den andre kommer her for å kjøpe billig drivstoff. Det er så stor konkurranse på drivstoffsalg nå, at drivstoffet blir enkelte ganger solgt uten fortjeneste, bare for å kunne si at man er leverandør til den og den storkaren. Bukta er full av båter som ligger for anker, og strendene fylles sakte men sikkert av badenymfer, og en og annen badeand. Det er sommer.
Enda er ikke kapasiteten på restaurantene sprengt, og det går greit å finne plass og bord både på Limani og Oxhaku. Laberia derimot er temmelig sprengt allerede, her går vi helst ikke om sommeren. Så ligger jo stedet veldig godt plassert da, ved en vei som blir stadig mer trafikert av turister. Da er det bedre på Meathouse, der er maten veldig god og det er som oftest greit med plass. Og så har det jo dukket opp noen nye plasser, og spisesteder som har vært vinterstengt har igjen åpnet dørene, mange med nytt, både interiør og servitør. Det blir spennende å sjekke ut om menyen er den "gode gamle" eller om den også har fått et løft. Men dette kommer jeg kanskje tilbake til i et senere reisebrev.
Dagene går, livet beveger seg i "slow pace". Men fiskeren skoter ut på bukta i grålysningen som han pleier, og lysene blinker på andre siden av bukta om kvelden som alltid.En og annen speedbåt fyker forbi, innimellom kommer politibåten på en patrulje. Og månen er i alle fall full. Livet er slett ikke det verste man har, særlig når man ser på alternativene.
Kom hjem for en uke siden, lengte allerede tilbake når jeg leser dine reisebrev 💃🕺🇦🇱 Kos dere masse😊
SvarSlettFint at dere har det bra. Liv Monika
SvarSlettKoselig å høre fra deg igjen 😊 hils Herdis hvis hun er der 😍
SvarSlettMvh
SlettRandi Andrea