På tur igjen - vinter/vår 2023 - 1

Da var det visst på'n igjen. Så snart jeg kommer utenfor landets grenser, og knoklene starter den møysommelig opptiningsprosessen, da kommer skrivekløa. Den kommer like sikkert som selvangivelsen, og like overraskende som julenissen på kjerringa.

Så hva har pensjonister i Norge til felles med trekkfuglene? Og hva med meg, hva har jeg til felles med mange andre pensjonister i Norge? Hvis du har svart noe med varme og sydover og Middelhavet så er du på rett spor. Jeg sier ikke mer om den saken, men lar heller reisebrevet tale for seg. Vær så god, bli med på tur.

Reisen "nedover" gikk som smurt, alt klaffet, og både vi og bagasje kom frem hele og i god behold, alt med litt flere skraper og bulker en da vi startet. Og heldigvis fikk vi oss en god lunch-burger i Oslo, så vi slapp å sulte på vei sørover. 

En liten kommentar om flyplassen i Frankfurt, terminal B: her er det alt for få sitteplasser, alt for få serveringssteder og ikke en eneste bagasjetralle. Traller finnes bare ikke. Når vi skulle inn på en restaurant og få en liten forfriskning måtte vi stå i kø; det var kø ved hvert eneste serveringssted, med til dels lang ventetid noen plasser. Heldigvis var servitøren hyggelig, selv om han tydeligvis var veldig travelt opptatt. 

På flyplassen i Tirana sto hotellsjåføren Genti og ventet tålmodig på oss, og en barnefamilie, og fikk transportert oss alle de få hundre meterne til hotellet. Og selvfølgelig fikk vi det rommet vi pleier å få, så nå vi følte oss litt hjemme. Og enda bedre ble det da vi fikk en halvliter rødvin levert på døren. Roen begynte å senke seg, det samme gjorde skuldrene i takt med temperaturen ute. Vi fikk høre at det hadde vært kaldt i Tirana den siste tiden, helt ned i minus 11 visstnok, og det er kaldt når det er høy luftfuktighet og man ikke bruker penger på unødvendigheter som oppvarming. Der tar de heller på seg litt mer klær. Men det verste av kulde var heldigvis over nå.

Neste morgen ble vi hentet på hotellet av sjåføren Erjon, akkurat  som avtalt, og dro derfra direkte til Megatek. For de som skulle lure så er Megatek et megastort handlemarked; som IKEA, Biltema, Clas Ohlson, Jula, Rusta og Jysk under ett tak. En skikkelig snopebutikk for både far og mor. Og der er det åpent hver dag, fra 06:30 til 21:30. Også på søndager. Jobb er jobb! Vi hadde jo laget en solid handleliste, og vi fikk handlet med oss en del av det som sto på den. Det er morsomt å se at landet som var minst 20 år etter oss i alt nå er fult sammenlignbart med de fleste andre vestlige land. Og her, på Megatek, kan du få absolutt alt det du ikke trenger, og mye av det.

Vi ble ikke lenge på Megatek, etter en god halvtime så var det meste gjort. Og vi satte kursen mot den forjettede by, nok en gang. Veien har jo blitt betydelig kortere med årene. Det vi før brukte 5 - 6 timer på, går nå unna på 3,5. På natta kjøres det, uten uforsvarlig råkjøring, på 2t 45 min. 

Men vi kjører om dagen, så det blir jo til at man sitter der og glaner ut av vinduet og prøver å ta inn over seg skjønnheten og landskapet, og alt det rare som er å se av livet i Albania. I en rundkjøring kommer det en gjeter med ei ku og en liten flokk geiter. Plutselig må vi bremse ned, der tar vi igjen et esel som går og trekker på et høylass, midt på motorveien. Lokale bønder har lokale utsalg av lokale produkter, det være seg appelsiner, kål, oliven eller jordbær. Og de sistnevnte må vi holde oss unna, sier Erjon, de er fulle av sprøytemidler og smaker ingen ting. 

Erjon tier stort sett, men av og til kommer det litt informasjon eller en kommentar. Han forteller at der borte, og peker, der er det veldig god jord og gode grønnsaker. Og han viser oss landsbyer som er så godt som forlatt, der alle innbyggerne har emigrert. Et sted stopper han og går ut av bilen, "five minutes", sier han. Det sier de alltid, selv om det tar en halvtime. Han kommer tilbake med en stor bærepose epler og forteller at akkurat her på denne butikken er det billig og de har veldig god kvalitet på varene. Her koster eplene "fifty cents less" pr. kilo enn i Saranda. Saranda er dyr, sier han, dyreste byen i Albania, på det meste. Man bør alltid handle andre plasser, mener han. Vi nikker og sier ingenting om at vi synes det er billig allikevel, samme hva det koster.

Det er på denne turen vi lærer at ordet "village", som jeg trodde var en fellesbetegnelse for småbyer og landsbyer, omfatter mye med enn det. Det kan nemlig også være landlige områder med gårder, og andre grisgrendte strøk, samt dalstroka innafor. Underveis kommenterer han også dieselprisen; han forteller at den nå er på 180 lek/ liter, sist sommer var det 260. (fra ca. 17 kr. til ca. 25 kr. i norsk valuta). Med en snitt månedslønn på 450 euro sier det seg selv at man må være prisbevisst. 

Vi ser majestetiske fjelltopper på over 2500 meter, dekket av snø, og vi ser åker og eng som strekker seg så langt at øyet blir stort og vått, til og med med briller på. I veikanten gresser sauene og geitene, og av og til kommer en flokk kuer. En hjemmelaget trehjulsmoped med lasteplan foran kryper sakte opp en bratt bakke, og over alt står det folk og haiker. Jo da, vi er tilbake i Albania, og alt har ikke endret seg enda.

Å komme hjem til Saranda og plassen vår er alltid en spesiell opplevelse. Det blir alltid mange stopp og mye klemming på de første gåturene rundt i byen. Folk vi møter spør interessert om hvordan vi har det, hvordan været er i Norge, og om familien er friske og har det bra. Og best av alt: vi føler at de mener det. En  genuin interesse for vennene sine, ikke bare overfladisk prat. Er det rart at vi føler oss hjemme her?

Det skal handles inn mat og drikke, skap og skuffer skal fylles igjen, her skal vi så visst ikke sulte. Men aller først må det varmes opp. Et uisolert murhus som har stått ute om natten, alene i 8 - 10 kuldegrader trenger mye varme for å bli lunt igjen. Vi kjører på med varmepumpene på 26 grader, og sakte men sikkert merker vi at kulda slipper og varmen overtar. Og så hjelper det selvfølgelig godt når sola kommer opp om dagen og nordavinden snur på sørlig retning, og det blir 25 grader i den lune solkroken på terrassen. Og så, med varme i veggene, koffertene pakket opp og klærne lagt på plass, og nok av mat og drikke i skuffer og skap, er vi på plass. Vi er tilbake. Nok en gang. Det er tid for lave skuldre og kaffe.