På tur igjen - vinter/vår 2023 - 2

I dette brevet skal jeg prøve å trappe litt ned på matpraten og heller skrive litt om de nære ting i livet. Viktige ting, som vennskap, nærhet, god mat og vin, raki, kjærlighet og vennskap. Nevnte jeg raki og kjærlighet? Eller kjærlighet til raki?

Raki er kultur. Raki er stolthet og ære. Raki er, om du har vendt deg til det, godt. Enkelte, noen få, som ikke har lært seg å like det, synes det er grusomt. Det kalles for Gudenes drikke her i området. Ikke alle er enig i det, men mange er. Og du sier ikke nei hvis du blir budt på en raki. Det er ofte mamma eller bestefar eller pappa eller en onkel som er produsenten. Alle i Albania har et forhold til raki, og alle har en i familien som produserer. Og alle har den absolutt desidert og udiskuterbart beste rakien. Det er ikke uvanlig at det blir satt en krukke eller flaske raki på bordet på restauranten, den er ofte  "på huset". Et tegn på respekt og kjærlighet. Men kanskje også fordi de er dyktige forretningsfolk som vet å smøre kundene og lommebøkene deres. Men vi velger å tro det første. Jeg kunnet ha skrevet mange og lange avsnitt om raki, men jeg kommer kanskje tilbake til det senere. 

Litt matprat må det jo bli allikevel: en av våre stamrestauranter hadde stengte dører, det er ikke så uvanlig på denne tiden av året. Etter å ha gått forbi der flere ganger og sett den stengte døra, var det på tide å sende en melding på Facebook. Når skal du åpne igjen, spør vi pent? Når vil dere komme, svarer han. I morgen, foreslår vi? Helt greit, svarer han, da er vi åpen i morgen. Slik er det her, "open on request". Og la meg legge til: vi var de eneste kundene den kvelden, så lenge vi var der.

En og en halv fisk pr. person.

Vi har, for ikke så lenge siden opplevd et kraftig smell i nabolaget, da var det et par dynamittgubber som ble blåst av inntil en kjøreport. Nærmest en nyttårssalutt å regne, men det smalt godt rundt midnatt. Det var en klar og tydelig beskjed, kan man si. Nå har vi fått litt perspektiv på det hele, etter at en misfornøyd sønn blåste bort i mot 40 kg dynamitt under et hotell i sentrum. Men kan nok godt si at dette var et "Big bang". Vinduene klirret, murpussen drysset og hele byen våknet. Det slo ut på Richters skala. Like før klokken 6 om morgenen smalt det, og hele hotellet ble jevnet med jorden. Slik kan det gå når man ikke blir enig og rettsapparatet ikke arbeider fort nok. Etter at en rettsak har pågått i over 25 år syntes sønnen i huset det var på tide å ta loven i egne hender, og resultatet var brutalt. Heldigvis gikk det ikke liv til spille, og glassmestrene i byen ble travelt opptatt noen dager.

Det er alltid hyggelig å bli kjent med trivelige mennesker. En klok mann som het Samuel Pepys sa en gang: "Det finnes ingen fremmede, bare venner vi ikke kjenner." Så når nordmenn tar kontakt og ønsker litt sosialt fellesskap så hender det at vi takker ja, og møter opp eller avtaler ett eller annet. Denne gangen ble det middag på Meathouse, og det ble et veldig hyggelig treff. Praten gikk lett, ikke på grunn av rakien, men den var vel med på å skape stemning. Mye god mat og drikke, og hyggelig selskap, da skal vi ikke be om så mye mer. Det er hyggelig å treffe fine folk når man er i utlendighet.

Infeksjoner og betennelser skal man ikke spøke med, og det gjør jeg heller ikke. Og det er ikke helt enkelt å gå den rette veien i helsevesenet her i landet, eller å få den rette medisinen, når slikt inntreffer. Det virker også som at de har endret litt på regimet her nede, nå må alle ha med seg et albansk personnummer på sykehuset for å få utført enkelte oppgaver, som for eksempel urin-analyse. Heldigvis finnes det et privat laboratorium rett over gata, de utførte analysen på 2 timer og til den nette sum av kun 200 lek. (Litt under 20 nok.) Men vi begynte vår maraton i resepsjonen på poliklinikken som sa at vi måtte snakke med vår fastlege. Og han var ikke lett å finne. Etter å ha henvendt oss til flere og blitt pekt i riktig retning,  travet ganger og trapper opp og ned, og ventet en times tid, kom vi så inn til vår "fastlege" som selvfølgelig ikke husket oss lenger, det er tross alt 6 år siden vi møtte ham sist. Han sendte oss til en kvinnelig lege som var nevrolog, og hun sendte oss til Intermedica for å få tatt analysen. Etter et par timer og en tur på en kafe var det tilbake og hente resultatet, for så å finne den hyggelige damelegen igjen. Da kunne hun greit skrive ut en bråte tabletter; antibiotika, infeksjonsdemper og magestabilisator. En skikkelig hestekur som skal ta knekken på det meste. Resepten ble selvfølgelig betjent prompte på apoteket, som det finnes en bråte av rundt sykehuset. Så var det bare å gå hjem og starte kuren. Så, som sagt mange ganger før, alt lar seg ordne her i landet og byen, om man bare er litt fleksibel og tålmodig. 

Gamle metalldører til alle rom, og papirskilt funker greit.