Sensommer 2022 - 4

Jeg har blitt spurt om det ikke er kjedelig å være pensjonist. Om det ikke blir lange dager og korte netter. Og særlig når kona jobber hver dag. Svaret er nei! Etter frokost tar jeg med en kaffekopp og setter jeg meg i gyngestolen, og der sitter jeg. Og hvis det etter hvert blir kjedelig, så bare gynger jeg litt. Og så tenker jeg litt, innimellom. Ikke at det er så store og kloke tanker, men allikevel. Jeg tenker blant annet en del på språket vårt, og bruken av det. 

Nå var du utrolig flink, kan mange finne på å si. Det var utrolig gøy, er heller ikke uvanlig. Utrolig ditt og utrolig datt. Men har du noen gang tenk på at hvis du, for eksempel, sier til en person at de er utrolig flinke, så sier du egentlig at du hadde absolutt ikke noen som helst tro på at han eller hun var flink. Det er jo helt utrolig at du er flink. Eller: dette var utrolig godt, kan man si når man får noe servert. Så, du trodde virkelig ikke at jeg kunne lage noe som var godt, er det så vanskelig å tro, altså? I mitt hode er utrolig noe som bør brukes om noe som - ja akkurat - man ikke ville trodd.

Og så har du ordet drit. Dritfin. Eller fin drit? Hva er så fint med drit, spør jeg. Hvis man har hatt forstoppelse i en ukes tid, kan jeg til nød forsvare bruken av dritgodt. Det var dritgodt å få tømt seg. Men at maten smakte dritgodt? Skjerp deg! 

Apropos drit, jeg synes tannlege er noe drit. Ikke tannlegen personlig, selvsagt, de er alltid kjempehyggelige, men det de av og til forårsaker av ubehag og vondt kan være være noe ordentlig drit. Allikevel hender det at jeg må oppsøke en av disse folkets hjelpere, om det være seg tannverk, eller som her og nå: en fylling som ramler ut. Heldigvis var det denne gang bare et skall over tannhalsen som løsnet og ramlet ut, og det medfører ikke noen vondter, bare litt ubehag. For tunga skal liksom alltid dit, av en eller annen merkelig grunn. Så da var det å ta den korteste veien til tannlegen.

Å få time er ikke noe stort problem, en tur innom min faste tannlegevenn Sergej og time var i boks, neste dag kl. 11. Så da er det bare å stålsette seg, bite tennene sammen, og  gape opp. Etter 45 minutter i stolen var jeg ferdig, med ny fylling, full rens og kontroll av perleraden og litt filing på en bitteliten skade. Det hele til den nette totalsum av kr. 411. Da er det lett å bli i godt humør.

Jeg har jo tidligere nevnt at vi er vært veldig fornøyd med restauranten Old Story, nå skulle den stenge ned for sesongen og sjefen skulle hjem til familien i Serbia. Så hva er da mer naturlig enn å besøke stedet siste kvelden og høre hva de hadde igjen av restemat på menyen. Og svaret var greit, de hadde alt av kjøttretter og ingen fiskeretter. Greit nok, vi nøyer oss godt med en god biff eller en kjøttgryte. Som alltid før smakte det utmerket, og det ble ikke mindre hyggelig da vi fikk vinen vi bestilte "på huset". Vi spiste og koste oss og hadde en slivovitz- raki. Og da vi nærmet oss punktet der vi skulle slikke resten av sausen av tallerkenene, kom sjefen og lurte på om vi muligens kunne være snille og ta en halvliter husets vin til, i gave, slik at han fikk tømt dunken. Det er vel ingen hemmelighet at når det gjelder vin, og særlig god vin, så er vi ikke vanskelige å be. Spesielt når den er gratis.

Kjøttgryte, biff i tomatsaus med grønnsaker.

Indrefilet i peppersaus med ekstra poteter.

Svinerull med ostefyll

Det er stadig mye morsomt å observere på våre turer rundt i byen, eller fra vårt vindu mot verden. Her kommer et lite knippe observasjoner:

Hva gjør man når ankerkjettingen krøller ser feil veg?

Bestiller kranbil for å få ut krøllen, selvfølgelig.

Kanskje det var slik dette gikk for seg: "Jeg vil gjerne bestille litt diesel til den lille båten min." "Trenger du mye?" "Nei, bare en liten skvett" "Greit, da sender vi den lille tankbilen. Den bitte lille tankbilen".

Det er her de selger billetter til tur med overvannsbåten.

"Ære til fedrelandets martyrer".

Det er jo litt stas, selv for en antifotballhelt som meg, 

når et kjent navn dukker opp i suvenirsjappa på kaia.

Innsamling av plast har blitt en greie her nå, 

og noen av sigøynerne har utviklet avanserte transportmetoder.

Av og til må vi innom Bledi på Paradise for en karamellpudding.

Den er overjordisk god.

Her hadde nok en elektriker kunnet kose seg en stund.

Noen steder vokser paprikaen i hekken, veldig praktisk.

Er det greit, sa sjefen på Rrapo, om jeg serverer maten på albansk?

Helt supert det, svarte vi, det er jo det vi ønsker.

Flott, sa han, og så kom rettene etter hvert som de var ferdig, fat etter fat, 

ingenting lagt opp på tallerkenen . Helt perfekt.

Her ser vi foran et fat med middagspølser og noen kjøttkaker. (Qofte)

Jeg avslutter denne gangen med et bilde av det gamle hurtigruteskipet Harald Jarl, det heter nå MS Serenissima og går i Middelhavet i cruisefart.  Harald Jarl ble bygget ved Trondhjems Mekaniske Værksted i 1960 med byggenummer 244, og seilte i fast rotasjon som hurtigrute fra 1960 til 2001. Den er 87 meter lang, kan ta opp til 118 passasjerer i 59 lugerer og har et mannskap på 50. Dette var et koselig gjensyn for noen.