Sensommertur 2021 - 6

 Siste kapittel, for denne gang....

Hjemreisen nærmer seg nå med stormskritt. Og heldigvis har vi et koselig hjem å komme til, så vi gruer oss ikke til å komme hjem. Men avstanden mellom Norge og Albania er stor, og kan ikke måles i kilometer eller mil. Det vet alle som har vært her. Og når vi snakker med albanere, og "nesten alle" av dem vil til Norge eller Skandinavia, skjønner vi enda bedre at avstanden og forskjellen er enorm. Her er ingen NAV, ingen sykelønn, staten har ikke penger til sosiale goder. Det er ikke uten grunn at Skandinavia er et populært mål for mange. Og EU- medlemskapet er fremdeles et godt stykke fram i tid. 

Her er noen vanlige, greie og velstelte albanske boliger.

Man kan jo tenke at menneskene her er vant til dette livet, og ja, det er riktig. Men de ser jo velstanden hos andre, på TV og ikke minst hos turistene, og de er blitt lei av å være fattige. Det fattigste land i Europa, het det for ti år siden. Og dette er sosialisme i praksis, vist og praktisert gjennom mange år. Kinas leder Mao Zedong kalte endatil Albania for sosialismens fyrtårn i Europa. Men fyrtårnet har sluknet. Her får de rikeste mer og mer, og de fattige forblir fattige. Det er dette styresettet som skaper en livsstil der alle hjelper hverandre, noe som jo er veldig bra, og at mest mulig av økonomien er "svart", noe som jo ikke er bra i det hele tatt. Det er fremdeles vanlig med håndskrevne regninger eller betaling uten kvitteringer. Du må forstå, sier den albanske naboen, at slik har det vært i over 50 år, det kan ikke endres over natta. Så da tar vi  en tur ut i byens bakgater og ser på virkelighetens verden. Her bor de fleste trangt, her lever de og her dør de. Her elsker de og føder de, og her går skolebarna hjem etter endt skoledag med en drøm om at de skal få det bedre enn foreldrene, få det slik som de har sett det på TV.

Det er alltid koselig, hyggelig, gøy og morsomt, samt litt spennende og interessant å finne nye steder. Det være seg kafeer, restauranter eller butikker. Plutselig bare dukker de opp i en bakgate vi ikke har gått før, eller et smug som har vært skjult i en blindgate. Og når vi går inn der så blir vi tatt imot med den rotekte albanske vennligheten og gjestfriheten, og får nesten ikke lov til å gå igjen. De elsker besøk og potensielle kunder. Sånn var det også på denne koselige kafeen vi fant på en rusletur, det kom et styrtregn og vi fikk beskjed om å komme inn og vente litt, det kom snart til å gi seg. Noe som viste seg å stemme bra.

Og regn, det er noe vi har sett en del av de siste par ukene. Heldigvis kommer det meste i "bulk"; pøsregn en kort eller litt lenger stund, og så opphold eller sol en stund. Helt greit vær, egentlig, for temperaturen er fin og der er mange kafeer der vi kan søke ly, på vår vei.

Så kommer tiden for de siste lunchene og de siste middagene. Det er alltid like vemodig, men også alltid veldig hyggelig. Noen av oss skal hjem, noen blir igjen en uke eller to til, sammen drar vi ut og spiser middag på favorittspisestedene våre. Og det har jo blitt noen slike steder etter hvert. Laberia, Paradis. Nytt av året er Oxhaku, fantastisk god grillmat og hyggelig vertskap til drømmepris. Lunch på Ørnevingen og Caci, og spagetti på La Banana. Vi ler og koser oss, praten går lett, vi mimrer om episoder som er blitt klassikere. Og alle tenker vi nok at "heldigvis er pandemien over, og vi skal snart møtes igjen." 

Men er den det?

Takk for oppmerksomheten for denne gang, håper vi sees igjen om ikke så lenge.