Saranda 2026 - Februar, nr. 1

Saranda på 60-tallet.

Ja, så var vi endelig tilbake igjen, da. Det kjennes absolutt ikke galt ut, snarere tvert imot. Og selv om reisedagen starter fra Kjevik midt på natten og litt før det, så er belønningen at vi kommer frem (eller til hjem nr. 2) samme dag som vi reiser. Det i seg selv er en god belønning og drivkraft for å stå opp før fuglene fiser.

Reisa gikk problemfritt, selv om det ble noen forsinkelser underveis. Det hadde ikke så mye å bety for oss, selv om vi kom frem en halvtime etter skjema. Sjåføren ventet trofast og tok imot oss med et stort smil. 

Taxi- driver Ilir.

Jeg har lyst til å nevne Frankfurt Flughafen før jeg går videre. Dette er som kjent en av de aller største flyplassene i Europa, sikkert laget for Luftwaffe i sin tid. Og her gjelder det altså å ha tilstrekkelig med tid. Enkelt å finne fram er det jo, her er det tysk presisjon og orden som gjelder, men det er veldig lange avstander. Dertil kommer at i Frankfurt finner du ikke bagasjetraller, her bør du ha egne hjul på kofferten. Det er opp og ned og bort flere ganger i korridorer og trapper før vi kommer til toget som går mellom terminalene. Toget går hvert 2dre minutt, så det er aldri lenge å vente. (Hvorfor får vi ikke det til i Norge?)  Så at vi hadde omtrent 3 timer mellomlanding her gjorde altså ingenting.

Moderne terminalbygg i Frankfurt

Vi var framme i leiligheten temmelig nøyaktig kl. 20, etter 3¾ timer på veien, da med kun et tisse- og røyke- stopp på Autogrill 24. Så da var det jo bare én ting å gjøre: droppe bagasjen i leiligheten og beine av gårde til nærmeste åpne spisested, nemlig My Family. Og her var gjensynsgleden stor, som alltid. Klemmer ble utdelt og mottatt, og rakien kom på bordet. Gleden var ekte og stor hos begge parter. Heldigvis var det søndag den påfølgende dag, vi satset på at vi kunne få litt skjønnhetssøvn da. Uten at det nødvendigvis hjelper det aller minste. Men det ble i alle fall en hyggelig kveld i godt lag.

Det ble både middag og dessert

Søndagen startet med til å pakke ut og flytte inn igjen. Aldri har vel den jobben vært utført raskere. Nå skal det sies at vi hadde lite med oss denne gangen, og så er vi jo blitt ganske rutinerte etter hvert. Etterpå ble det tid til en "Halo-runde" som endte opp på American Bar. Der traff vi på gode venner som også var på bytur, og gjensynsgleden var absolutt tilstede. Det er alltid hyggelig å treffe på fine folk og gode venner, og skravla gikk. Blant mye annen prat så tipset de oss om en app som skulle være bra, nemlig "Digital City". Dette må være Sarandas svar på Foodora, bare mye bedre. Denne måtte vi jo teste ut på kvelden, og appen sto til terningkast 8 av 6 mulige. Vi kommer garantert til å bruke denne igjen. Det var koselig å sitte hjemme foran TV og nyte middag fra Nomad, uten å måtte trosse vær og vind.

Hvit bil er et ganske vanlig syn i Albania. Også familiens sorte får, da...

Det er alltid spennende og en god følelse å rusle rundt i byen, og ta inn alt. Vi opplever at byen har sin egen puls og sin egen nerve. Særegne lyder og lukter som fyller oss med gode følelser. Særlig spennende er det jo å se hva som er i endring, og det er ikke lite på denne tiden av året. Det er nå alt skjer, alle endringene. Ombyggingene. Alt det de har hatt planer om å gjøre, og som de har spart penger til hele sommeren. Eksemplene er mange. Nærbutikken vår, Vangjeli, for eksempel. Han har vært der fra vi kom til Saranda første gang, nå er butikken borte, bare skallet står igjen. Nå er det bare historie. Det har blitt jobbet med gravemaskin og pigghakke inni butikken, og en stor lastebil har transportert bort og vekk store mengder stein og jord. Nå er gulvet der inne i ett plan, ikke to som før. Vangjel selv kunne fortelle at nå var det noen andre som hadde fått leie lokalene. Vi venter i spenning på hva som kommer der nå, vi tipper på et nytt spisested, men aner ingenting. 

En epoke er over.

Butikker forsvinner, nye dukker opp. Det går mye i matvarer nå, ser vi. Før var det gjerne møbler eller mopeder. Eller begge deler. Albanere har en fantastisk evne til å omstille seg, snu på hælen og starte opp med det samme som naboen har hatt suksess med. Da blir det spennende både for de og oss. Og vi går rundt her og observerer, og tenker vårt. Det er høst og vinter, men lite snø og sludd. Regn har det derimot vært mye av, og til og med minibankene har fått på seg regntøy.

Så ble det mandag, og hverdagen traff oss midt i trynet. Mens fruen logget seg på og jobbet med sitt, dro undertegnede på tur til byen. Og når temperaturen er fin og værgudene i godlune blir det utrettet mye. Det ble både fotpleie og hårklipp, nå er jeg like fin i begge ender. Sannelig ble det tid til litt handling også. Det var ikke måte på effektivitet. Sånn går no' dag'an, med små, og enda mindre oppgaver som utføres, og noen rusleturer innimellom. For her er det alltid steder som skal besøkes, folk som skal hilses på og varer som må handles. Og så er det så deilig å gå her uten stillongs og lue, bare med en tynn jakke.

På "La Perla" kan du få freshet både fingre og tær