Saranda mai 2023 - 2

Å komme "hjem" til Saranda er alltid deilig, om det er en måned eller et år siden sist vi var der. Det gir en ro i sjelen, og det er til og med slik at enkelte kroppslige plager letner eller forsvinner. Å sitte på terrassen og høre bølgeskvulp, å rusle rundt i små trange bakgater eller å handle ferskt brød på bakeriet, det bringer alt fram den gode følelsen i oss. I tillegg føler vi på en takknemlighet for å ha funnet dette stedet, og en stor glede over å ha tatt enkelte riktige og gode valg i livet.

Jeg satt og sjilla (det er vistnok noe vi unge gjør av og til) på Rustemi, en tavarna som er godt gjemt i bakgatene. Jeg skulle egentlig ut for å få klippet håret, men frisøren var opptatt en times tid til, og noe måtte jeg jo finne på. Så da ble det å stikke innom der for en vente-pils.Det ble en særdeles hyggelig time, i fred og ro, bare meg selv og tankene mine. (Så det ble jo ganske ensomt også da, vil noen hevde.) Sjefen sjøl tøflet jo rundt på tøflene sine som han pleier, og det dyret de eier, som ligner på en hund, bare mye mindre, lå og gnagde på et bein. Folk kom og gikk, og de smilte og nikket. Og jeg satt og nøt lydene, luktene, synsinntrykkene og pilsen.

Det blir jo som alltid litt matprat her i reisebrevene mine, det er ikke til å komme utenom. Også denne gangen har vi startet på runden blant favorittene våre; vi har vært på La Banana, Meathouse og Laberia, vi har besøkt Limani, Klironomi og Rrapo. Og alle fryder seg over at vi er tilbake, og det blir gode klemmer og takk for sist, og hvordan går det med deg og familien. Og så må jeg jo ikke glemme det nyere stjerneskuddet på Sarandas restauranthimmel, nemlig den italienske pastarestauranten MoMa. Dette ble en udelt positiv opplevelse, og for dem som elsker fersk og nylaget pasta er dette en sikker vinner. Med et svært hyggelig interiør og svært god mat og drikke, har nok denne restauranten en lysende fremtid. Bare ikke gjør som oss, vi spiste for mye og måtte rett hjem og i seng. 

Nå er det jo ikke akkurat slik at vi reiser til Albania for vinens skyld, men det er et faktum at det finnes mye god vin i Albania også etter hvert. Det brukes en del kjente vindruer som Merlot og Cabernet, men også en del vindruer som er spesielle for landet. Og for oss som er mer opptatt av smak enn av jålefaktor blir det ofte en spennende reise i vinens verden. Den nyeste oppdagelsen for oss er vinmakeriet "Lundra" (https://www.lundrawine.com/en/), de leverer velsmakende viner av både rød og hvit type. Og det var denne vinen vi fikk servert på MoMa. Den smakte så godt at vi like godt tok med oss en femliter når vi gikk hjem om kvelden. Hadde vi ikke vist bedre hadde vi gjettet på at det var italiensk vin. Men det kan jo skyldes at restauranten er italiensk, akkurat som eierne Monica og Marco er det. Bjørnstjerne Bjørnson sa det så fint, han sa: "en av fordelene med å reise er at vi lærer å velge vin." 

Dessert ble det jo også; pannacotta med friske jordbær

Det er ikke alle steder de setter rakien på bordet, for selvbetjening. 

To typer for sikkerhets skyld. Og vi måtte jo smake begge...

Noe som kan diskuteres til det kjedsommelige er om når det er best å være i Albania. Selv elsker vi jo våren i Norge, men våren og forsommeren her til lands er heller ikke å forakte, og står ikke på noen måte tilbake for den norske. Våre personlige favorittmåneder i Albania er april, mai og juni, samt september og oktober. Men det er mye bra med å være her ellers også, vi har prøvd alle månedene og det vi har likt dårligst er august som ofte er alt for varm for oss. Når kvikksølvet koker og asfalten smelter, da liker vi oss dårlig. Men april og mai er en fantastisk tid. Mandeltrær og kirsebærtrær i full blomst, duftsjasmin og jegvetikkehva sprer sine nydelige farger og dufter. Temperaturen holder seg ofte rundt 20 på dagen og det blir sesong for stadig nye frukt og bær. Det er bare å nyte.

Vi opplevde et pussig værfenomen en av dagene. På ettermiddagen/kvelden steg temperaturen plutselig raskt, til den til slutt stoppet på 28 grader. Deretter begynte den å synke igjen, på en halv time ramlet den ned 5 grader og videre ned til 21 grader. Kraftig vind var det også. Da vi skulle se neste dag, var hele verandaen dekket av lyserød puddersand. Heldigvis kom det regn dagen etter, som vasket mesteparten bort. Men det kan ikke være mye sand igjen i Sahara nå...

 

Å feire 17. mai i Saranda er koselig. Det blir jo ikke tog, selvfølgelig, men det er fullt mulig med buss for tog. Men vi så masse barnetog på NRK TV, og koser oss med litt sjampis for tørsten. Dagen startet med regn, men det gikk snart over, og før klokken var klar for lunch hadde solen overtatt himmelen. Så da møtes vi noen stykker av oss og koste oss og mimret, slik vi ofte gjør, før vi samlet oss for en bedre fellesmiddag i kveldningen. I alle fall de av oss som hadde lyst, noen norske valgte annet selskap. Denne gangen samlet vi 6 stykker i VIP-rommet på "Paradis" der vi ble traktert etter alle kunstens regler. Fedrelandssangen ble behørig avsunget, og kvelden ble som vanlig avsluttet med hjemmelaget karamellpudding og raki.

18. mai var også fridag, og vi hadde på forhånd bestemt oss for å ta turen til "stedet der ferskvann møter saltvann", elven Bistritce. Denne gangen gikk vi den nye veien ut av byen og veien langs sjøen tilbake, en tur som fra oss er på godt over 10 km. Med innlagt lunch på Restaurant River View, en kjempegod og rimelig spiseplass som godt kan anbefales.Med både pasta, blåskjell og ellers det meste av gode saker og annet godt på menyen. Rakien der er spesielt god, så hvis du er i nærheten bør den prøves og testes. Trafikken er jo selvfølgelig best på den nye veien med brede fine fortau og fin asfalt, men det er ikke noe problem å ta gamle veien heller. Merk at på nye veien er det tilrettelagt for rullestoler!

Nydelig utsikt fra ny-veien.

Hyggelig servitør.

"Der ferskvann møter saltvann..."

Du blir ikke snytt på målet her, nei.

Flaskebørstebusker er det mange av her.

Elva Bistrice

Stor statue på vei hjemover.