På tur igjen - vinter/vår 2023 - 7

Jeg må si, med hånden på hjertet, at jeg virkelig prøver å endre min holdning til det jeg synes er negativt i livet. Allikevel så er det i alle fall en ting jeg sterkt misliker her i Albania, og som er vanskelig å godta, nemlig albanernes nonchalante forhold til tid og avtaler. Jeg hadde avtalt å møte en tekniker på hans kontor klokken 9 en morgen, og selvfølgelig var jeg på plass 08:58. Og han? Kom "dinglende" blid og fornøyd kl. 9:40, og nevnte ikke med ett ord at han var sen. Ikke et ord til unnskyldning.  Så hva kan jeg si. Face it, You're in Albania now!

(Illustrasjonsbilde funnet på nett, uten kredit)

Da er det mye mer interessant å gå på butikken. Vi har en ny butikk like borti gata, det er en Sparbutikk. En stor, flott butikk som har vært oppe et års tid snart. Forleden dag var den stengt, med lapp på døra om at de  skulle reorganisere varene, og skulle åpne igjen om to dager. Vel og bra, tenkte jeg, og etter to dager gikk jeg innom for å handle poteter. De hadde noen store, flotte poteter, stablet oppå hverandre som legoklosser, som et mesterverk nærmest. Jeg valgte meg ut de 4-5 potetene som jeg skulle ha, og gikk til veie-dama. Her har de nemlig egen dame som veier frukt og grønnsaker, og passer på at alt går riktig for seg. Dvs, det var det jeg trodde. Men den gang ei, hun kunne visst ikke betjene vekta, eller så viste hun ikke kiloprisen, noe var i alle fall galt og jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme tilbake i morgen og kjøpe poteter. Så da ble det poteter hos en konkurrerende butikk.

Det er jo som oftest en neste gang for det meste. Og hvor gøy er det ikke å komme hit neste gang, eller kanskje til sommeren en gang,  og sjekke ut hvilke spiseplasser som er åpne, hvilke som er nye, hvem som har stengt dørene og ikke minst hvor god kokk de har fått tak i, i år. Dette er en av de mange ting vi gleder oss til hvert eneste år og hver eneste gang det nærmer seg ferie, sommer, vår eller bare en tur. Og så håper vi jo selvfølgelig at favorittstedene våre består. At vi også neste gang kan nyte en "amerikano" og to kuler karamell-is på Magic Blue eller en ekspresso (som det heter i Albania) og en stratciatelle-is på Limani. Og alle de andre store og små jordbærplassene som har funnet veien til vår gane og våre hjerter.

Karamell-is på Magic Blue og "byens beste" kaffe.

Opp "Svettebakken", rundt rundkjøringen på Europa-plassen og litt bortover i gata, der starter det i disse dager opp en ny restaurant. Faktisk så er den ikke ny, men bare på et nytt sted, den flytter hit fra et mindre og mer bortgjemt lokale litt lenger nede i gata, Det er en ekte italiensk restaurant som  drives av et Italiensk par, Monica og Mario tror jeg de heter, og der skal de selge hjemmelaget pasta, italienske pølser og oster og ellers italiensk mat. Vi ble invitert dit til åpning på fredag, og vi skulle få gratis smaksprøver på mat og drikke. Hvis vi ikke får andre planer så stikker vi kanskje innom en liten tur, hvem vet? Uansett så ser vi frem til flere tilbud i nærområdet. Velkommen til MoMa.

Og ikke nok med det. Vegg i vegg med denne nye plassen, har det kommet enda en ny restaurant som heller ikke er ny. Det har tidligere vært et "hull i veggen" der de har servert fisk til albanere og andre, de har hatt tre-fire bord nesten ute på gata. Der har de nå åpnet opp innover og laget en flott fiskerestaurant, veldig albansk og veldig lokal. Nok et alternativ for de som liker den type mat.

Når det går mot vår, da sender jeg.... nei, det dreier seg ikke om tulipaner fra Amsterdam, men derimot om rydding og kvisting. Og dette er et glimrende eksempel på hvordan albanere kvitter ser med sine etterlatenskaper og hageavfall. Søppelbilen kommer jo sikkert snart. Så hva gjør det vel om kvisthaugen tar hele fortauet og halve gata?

Det kan være ganske deilig å være Norsk i Albania, ikke bare i Danmark. Stadig flere av våre mer eller mindre kjente albanske venner og bekjente har vært i Norge, i en eller annen forbindelse, og da må de jo fortelle om det. På albansk, og med masse detaljer. Et tonn detaljer. Denne gangen var det dama på det vaskeriet som vi bruker, som hadde vært i Oslo på julefeiring hos sønn eller datter med familie. Og når jeg da dukker opp på vaskeriet, klar i hodet og pen i tøyet så var det bare å rope på mannen, og så ble det nesten slåsskamp mellom dem to om hvem som skulle vise meg bildene sine, fra mobiltelefonene, først. Og jeg fikk se Slottet og Monolitten og det store biblioteket. Og mye mer, og de skrøt uhemmet av hvor fint det var der. Jeg fikk se restaurantbesøk og masse mennesker jeg aldri har sett verken før eller siden. Og det var nesten så jeg ikke fikk gå derfra. Men koselig, det var det. Klart de var stolte, de hadde jo sett Slottet.

Rett over gata for vaskeriet finner vi en av de lokale stamspiseplassene våre, Oxhaku. God mat til grei pris. Der koser vi oss gjerne, bare ikke på lørdag, for da er det levende musikk der. Ekte albansk tradisjonell musikk med dans, sang og masse klarinett. Klarinett kan være fint, det, i gitte sammenheng, men ikke når en melodi varer i sånn omtrent 45 minutter og det er ett og samme vers som spilles igjen og igjen. Det høres i alle fall slik ut for oss. Da takker vi nei, og går en annen plass. Men maten der, den er utsøkt.

Jeg avslutter dette brevet med at par andre matbilder. Mat er viktig både her og der, og mat er kultur. Kos deg med kultur- bildene og se om du ikke blir bittelitt fristet du også.

På Fish Filip har de laksekoteletter, nydelig stekt og pent servert.

Ørnevingen har "steppet opp"  med grønnsaksrisotto og fancy tallerkener. 

Og godt var det også, nydelig. Med friske grønnsaker, ikke frosne. 

På Limani kom det nypresset olivenolje, litersflaske rett på bordet. 

En nydelig olje, helt i verdensklasse.