På tur igjen - vinter/vår 2023 - 6

Jeg har alltid synes at wok er spennende, noen ganger til og med godt, særlig wokede grønnsaker. Men nå er jeg blitt i tvil. Det er blitt så "in" å snakke om wok nå for tiden, eller woke som noen sier, Gud og hvermannsen snakker jo om dette som et fenomen, og man kan ikke unngå å se og høre det i mange sammenhenger. Uten at det gis noe nærmere forklaring på fenomenet. Det endte jo selvfølgelig med at jeg måtte spør min venn Google om råd, han vet det meste om de fleste. Og ganske riktig: "Woke (engelsk for «våken, oppvåknet») er et uttrykk fra afroamerikansk slang som betyr å være våken og oppmerksom på sexistisk, rasistisk og sosial diskriminering og annen forskjellsbehandling som anses som krenkende."  

Det finnes utallige spørreord i det norske språk og nå tror jeg det er på høy tid å ta fram de fleste av dem. Hvem startet dette krenketoget mon tro? De fleste av oss ser jo hvor dette toget går, men ingen skjønner hvorfor og hvordan det startet. Og en annen ting: hvorfor skal vi hive oss på tåpelige engelske mote-uttrykk? Holder språket vårt på å dø ut? Og trenger vi slike uttrykk? Jeg leste at nå skal ordet fet byttes ut med enorm, er det noe bedre da? Personlig synes jeg det må da være mye verre å være enorm enn å være litt feit?

Dette er nesten så man kan begynne å grine, om det bare hadde hjulpet. Jeg innser at dette er en kamp det faktisk hadde vært viktig å ta, men jeg er redd det slaget allerede er tapt. Krenketoget forlot stasjonen for lenge siden, og vi er alle sammen med, om vi vil eller ikke. Om vi er i toget, eller oppå det, eller står midt i skinnegangen når toget kommer. Nei, jeg får nok heller holde meg til Kurt Foss og Reidar Bøe, og nynne for meg selv mens jeg tenker på "De nære ting". Dessverre.

Men over til noe mye hyggeligere, dette skal jo først og fremst være et reisebrev, ikke bare min sutring over tidens krav og utfordringer. Selv om det er viktig, det også.

Vi tok oss en skikkelig rundtur i helga. Fra oss gikk vi halvvegs opp bakken til skaret på veien ut av byen, og deretter videre på den "nye" veien til krysset ved "Lumi i Bistrices", eller Bistrices-elva som vi vel ville valgt å si. Der tok vi så den "gamle" kystveien fatt og gikk den tilbake til byen. 

Det ble en spennende og flott tur. Med sauelort, bikjedrit og en og annen kuruke på fortauene, oliventrær og einerbusker langs veien og et utall av helt- og halv-ferdige hoteller. Hvor mange hotell trengs det egentlig her? Det kan se ut som det aldri blir nok. Det sies at det er svarte penger som settes i omløp på denne måten, ikke vet vi. Men morsomt var det at den brede fine veien et sted var snevret inn til ett felt på grunn av to hus som sto i veien. Vi så nydelige blomster og planter, og en vakker utsikt. Og vi så gamle boligblokker fra kommunisttida, komplett med vaktbu og skilderhus, der var det bare bommen som manglet. 

Trompetplante i femtegate står i full blomst nå

Dette er IKKE nødvendigvis en rundkjøring, men det kan være det, 

om du vil. En såkalt alternativ rundkjøring.

I "ny-gata" måtte de redusere veibredden til et felt, 

ettersom det sto to hus der, et på hver side av veien.

Fin og rett vei med godt fortau nesten hele veien. 

Med masse sauelort, bikjeskit og kumøkk.

To slitne blokker på toppen, med vaktpostbua på plass.

Byens beste utsikt?

Vi stoppet på Hotel Agimi, der vi lunsjet. Jeg hadde en deilig omelett. Egentlig var det for sent på dagen for omelett, frokosten var jo over for lengst, men hva gjør man ikke for gode kunder. Og min bedre halvdel fikk "verdens beste" Caesar-salat. Sunne gode retter, servert med en liten pils til, mat som ga kraft i ben og armer.

 

Agimi-omelett. Beste sort.

Dette ble til sammen en tur på litt over 10 km og omtrent toogenhalv time rolig gange. En tur som absolutt kan anbefales til dem som liker å gå litt.

Tidens krav til nye landemerker.

Dette er en bil. Og det er i grunnen alt jeg kan si om den saken.

Ellers går jo dagene vanligvis med til trivielle, hverdagslige sysler. Det blir å rusle litt rundt omkring, levere inn noe vask på vaskeriet, ta en lunch her og en middag der. Plutselig en dag får vi melding av "naboer" på "solsiden", det er et par norske som hadde våget seg over til oss på "skyggesiden". Vi kaster oss rundt, og det blir et treff og en øl på den nærmeste puben, dette  ble til en lunch, som igjen blir til en middag. Det som så ut til å bli en helt vanlig mandag ble til et av flere høydepunkt på turen. Bra var det jo også at det var tørke i jobboppdrag akkurat da, så det var fullt ut mulig å avspasere noen timer. Skravla gikk løst, og pratetøyet ble etter hvert velsmurt hos oss alle sammen. Så dette ble enda en høydare, som så mange ganger før her til lands. Det uplanlagte blir ofte den største suksessen.

En veldig typisk albansk middag. 

Vi benket oss i godstolene foran TV, nå skulle vi kose oss med litt skjermtid. Det blir mye mindre skjermtid her enn i Norge, kanskje fordi vi har andre ting å holde på med her og andre prioriteringer. Og vi fikk absolutt sett på TV, men det som stjal oppmerksomheten vår denne kvelden var det som foregikk utenfor skyvedørene våre. Det ble kort sagt villvær. Vi har da opplevd villvær før, både i Norge og her, men aldri noen gang tidligere har vi opplevd så mye lyn og torden. Det varte mer eller mindre konstant og kontinuerlig i over 4 timer. Lyn avløste hverandre, det var lyst som om dagen, det buldret og smalt. Og innimellom bøtta det ned, det regnet 17 mm på under 10 timer den kvelden. Heldigvis forsvant verken strømmen eller sangstrupene på Kjærringøy, men oppmerksomheten var i stor grad vendt bort fra TV denne kvelden. Men fascinerende, det var det i aller høyeste grad.

.